Sjeldenpodden: Å stille diagnosen GLUT1-mangelsykdom

I 1975 føder Lill en datter. Det har vært et normalt svangerskap og fødselen skjer på termindagen. Datteren er en helt vanlig, frisk baby som vokser og utvikler seg som andre babyer i starten av livet. Men etter et halvt års tid begynner Lill å merke at noe ikke er som det skal være.

– Det første som skjedde, da var hun 6 måneder ganske nøyaktig, var at hun plutselig fikk noen rare sammentrekninger i ansiktet. Sånne rare vridninger i ansiktet. Et eller annet muskulært som plutselig skjedde, forteller Lill.

Dette skjer to kvelder på rad og så er det borte. Etter en stund skjer det igjen noe rart. Denne gangen faller datteren overende på siden når hun sitter og leker. Hun kan også falle sammen, framover, når hun sitter i barnestolen.

– Vi snakket jo mye om det, med familie og venner, om hva dette kunne være. Og vi opplevde vel at alle bagatelliserte det, for babyer gjør jo så mye rart. De kan finne på ting, de kan ha noe for seg og det kan gå over. Men det ble en bekymring så jeg tok henne med meg til barnelegen på helsestasjonen og forklarte hva vi observerte. Barnelegen spurte med en gang om det var epilepsi i familien. Det var det ikke.

Datteren til Lill blir sendt til sykehuset for en EEG-undersøkelse, og til videre utredning. Legene kaller det spedbarnsepilepsi og gir datteren epilepsimedisin. Medisinen stopper anfallene. Men også datterens utvikling, og hun blir veldig sløvet. Når medisinen trappes ned, blir hun kvikkere igjen. Dessverre kommer anfallene tilbake. Det kommer også nye anfall til og legene fortsetter å lete etter riktig diagnose.

Jakten på en diagnose

Lills datter utvikler seg langsomt. Når hun begynner å gå, 2 år og 3 måneder gammel, er hun ustø og får etter hvert en spesiell gange. Det blir beskrevet som ataksi og hun får en CP-diagnose. Med spørsmålstegn.

Den kognitive utviklingen går også sakte og hun faller utenfor leken i barnehagen. Det blir bestemt at hun skal begynne på spesialskole.

Det venter mange år med flere dårlige perioder. Spesielt er epilepsien tøff med mange anfall. Det letes stadig etter et svar på hva det feiler datteren – og hva som kan gjøre henne bedre.

– Hun var gjennom mange ulike utredninger og var med på noen forskningsprosjekter uten at man fant ut hva som var årsak til hennes funksjonshemming, forklarer Lill.

Alle utredningene er en påkjenning for både mor og datter.

– Det var veldig vondt. Til slutt sa jeg at nå er det bra, nå er det nok. Nå er det som det er. Det er ikke noe å gjøre med likevel. Man kan ikke reversere sykdommen nå.
Da var datteren rundt 20 år.

En uventet beskjed

Med årene roer de dårlige periodene seg, selv om datteren fremdeles er plaget med uforklarlige symptomer. De har sluttet å lete etter en diagnose. Men på en årlig kontrolltime, da er datteren blitt over 40 år, møter de en vikarlege. Legen mistenker at Lills datter har GLUT1-mangelsykdom, en sykdom som er relativt nyoppdaget og der den første norske pasienten ble diagnostisert i 2006.

En mutasjon i genet SLC2A1

GLUT1-mangelsykdom er en medfødt sykdom som oftest skyldes en mutasjon i genet SLC2A1. Mutasjonen er som regel nyoppstått, men kan også være arvet. Ubehandlet kan GLUT1-mangelsykdom blant annet gi epilepsi, utviklingshemming og ufrivillige bevegelser. Ved GLUT1-mangelsykdom er det en feil i proteinet som transporterer glukose over blod-hjernebarrieren. Dette transportproteinet kalles GLUT1 (glukose transportprotein type 1).

– Vi kan tenke oss at GLUT1 er en slags port som slipper glukose inn til hjernen, og at vi har mange slike porter, forklarer Caroline Lund. Hun er nevrolog og jobber på Nasjonalt kompetansesenter for sjeldne epilepsirelaterte diagnoser ved Oslo universitetssykehus.

– Ved GLUT1-mangelsykdom fungerer ikke disse portene som de skal og transporten av glukose blir for dårlig. Fordi hjernen bruker glukose som energikilde når vi spiser normal kost, vil hjernen til en person med GLUT1-mangelsykdom ikke få nok energi til å utvikle seg og fungere som den skal.

Trolig flere udiagnostiserte

I Norge kjenner vi til rundt 50 personer som har denne sykdommen. Men dette tallet er antagelig for lavt.

Lund forteller om en stor studie fra Skottland som beskriver en forekomst av GLUT1-mangel tilsvarende 1 per 12 200. Dette skulle tilsi minst 2 per årskull i Norge, og altså rundt 150 pasienter, når vi tar i betraktning at de vi kjenner er i alderen 0 – ca. 70 år. I tillegg kommer de som har senere epilepsidebut eller ikke har epilepsi.

Utredning av GLUT1-mangelsykdom

For å stille en sikker diagnose, skal det være en typisk sykehistorie og funn av mutasjon i genet SLC2A1. I tillegg tar man en prøve fra ryggmargsvæsken. I den måler man mengde glukose og sammenligner med mengden glukose i blodet.

– Ved GLUT1-mangelsykdom vil det være mindre glukose i ryggmargsvæsken enn forventet. Dette forteller at transporten av glukose til hjernen ikke fungerer som den skal. Det er ikke alltid at man får full treff på alle tre kriterier. Noen ganger kan sykehistorien være litt uvanlig, det er ikke alle man finner en mutasjon hos, og hos de med lettere sykdom er ikke nødvendigvis forskjellen mellom mengde glukose i ryggmargsvæske og blod så stor.

I samtale med vikarlegen er det spesielt en ting som Lill og datteren merker seg: dersom diagnosen legen mistenker stemmer, finnes det en behandling som kan hjelpe.
Lill og datteren går med på å gjøre nok en utredning. Den bekrefter legens mistanke: det er GLUT1-mangelsykdom. – Det var nesten ikke til å tro. Endelig. Og tenk at det faktisk var en behandling som kunne hjelpe henne! Både med anfall og form kanskje. Ja det var veldig spennende, hva kunne skje ved å starte på denne dietten?

Behandling med ketogen diett

Det er ikke alle sjeldne diagnoser som kan behandles. For mange handler det om å finne gode måter å leve med sin diagnose. Men GLUT1-mangelsykdom kan behandles, med ketogen diett. Lund forklarer:

– Ketogen diett gjør at hjernen får energi på en annen måte. Dietten inneholder mye fett og svært lite karbohydrater og gjør at kroppen går over til fettforbrenning. Når fett forbrennes produserer leveren ketonlegemer. Disse ketonlegemene er ikke avhengig av GLUT1-portene for å transporteres til hjernen og kan derfor være en alternativ energikilde.

Livet på diett

For Lills datter går det overraskende bra å starte på ketogen diett. Datteren sier faktisk at hun aldri før har fått så god mat. Og effekten av diettbehandlingen lar ikke vente på seg. Først og fremst merker datteren selv at hun ikke blir så sliten som før. Dessuten kvikner hun veldig til. Og, ikke minst, blir anfallene borte, epilepsianfallene forsvinner.
– Alle som har kjent henne hele livet sier at hun har blitt mye mer voksen.

Når skal man mistenke GLUT1-mangelsykdom?

Symptomene på GLUT1-mangelsykdom varierer fra person til person og endrer seg med alder. Hos de aller yngste, spedbarna, er karakteristiske øye-hodebevegelser et typisk symptom. Epileptiske anfall er vanlig og starter ofte i tidlige barneår. Ved tidlig debut ser man ofte forsinket utvikling i varierende grad, og med årene får mange bevegelsesforstyrrelser. De fleste har en utydelig tale med uttalevansker, altså dysartri. Hos voksne er bevegelsesforstyrrelsene det mest typiske symptomet. Det spesielle for disse bevegelsesforstyrrelsene, er at de kan være aktivitetsutløste: de kommer når personen er i fysisk aktivitet og slutter når personen har vært i ro en stund. De kan også utløses av faste.

Oppdaterte retningslinjer

Nylig fikk vi oppdaterte retningslinjer for når vi skal mistenke GLUT1-mangelsykdom. Dette gjelder særlig hos små barn som får epilepsi med anfallstypen absencer, altså fjernhetsanfall, når epilepsi og bevegelsesforstyrrelser opptrer hos samme person og hos de som har bevegelsesforstyrrelsene i kombinasjon med spastisitet, dystoni og ustøhet.

Betydningen av en diagnose

Det er avgjørende at barn med GLUT1-mangelsykdom begynner på diett så fort som mulig, slik at hjernens modning ikke blir forstyrret.
– Men vi ser også god effekt på voksne som settes på dietten.  Derfor er det viktig å oppdage sykdommen både hos barn og voksne, sier Lund.

For Lills datter har diagnostiseringen og behandling hatt stor betydning.
– Nå vet jeg jo ikke hvilke begrensninger hun har, egentlig, fordi det skjer veldig mye spennende med henne i utviklingen. Kanskje hun kan lære seg å lese? Hvem vet!